Analyse av kortfilmen Bawke, Berit Fossum Brennmoen
Bawke er en norsk kortfilm fra 2005, regissert av Hisham Zaman og produsert av Gudny Hummelvoll og er på 15 minutter.
Filmen handler om en far og en sønn på flukt gjennom Europa som ender opp i Norge, de kommer til Norge ved å gjemme seg under et vogntog. Men faren har ikke oppholdstillatelse, og når dette blir oppdaget vet faren at han kommer til å bli sendt tilbake til Irak. For å unngå at sønnen blir sendt tilbake sammen med ham til hjemlandet og dermed å få en oppvekst i trange kår, nekter faren å vedkjenne kjennskap til sin egen sønn, og blir sendt tilbake uten ham. Sønnen blir da værende igjen på et asylmottak og blir, trolig, med det sikret en trygg oppvekst.
Anslaget i filmen starter bare med svart skjerm og menn som snakker til hverandre på et fremmed språk. Det første bildet som vises er av flere lastebiler som står med baksiden mot kameraet. Det er grått vær, og den eneste lyden som høres utenom snakkingen er motorlyd, fra trailere. Deretter ser vi først nærbildet av en eldre utenlandsk mann og en gutt som ligger i smug og ser på lastebilene. Mannen er ubarbert og begge er svarte i ansiktet av møkk og har på seg ullgenser og lue, det er kaldt. Idet mannen vises på skjermen, kommer en svak, murrende spenningsmusikk i bakgrunnen. I neste scene krysser først gutten veien, deretter mannen med en liten bag i hånden, dette er sikkert det eneste han og gutten eier. Det er tydelig at de er redde for å bli oppdaget. Allerede her skjønner man at de er på flukt, og at de må bevege seg i skjul. Været er grått og det henger tåke i luften. De kommer til et nettinggjerde av stål som de prøver å bryte opp med en tang, her høres ”Scheise!” i bakgrunnen. Det er håndholdt kamera og nærbildet av ansiktene, for å se frykten i hovedpersonenes ansikt. Gutten og mannen oppdager en lastebilsjåfør som setter seg inn i en lastebil og tror nok at dette er deres eneste sjanse å komme seg unna på, for de skynder seg å løpe i retning lastebilen. Men de oppdager fort to nye sjåfører som står og snakker sammen på tysk. Nå har musikken gått over til en mer intens lyd av et strykeinstrument, det er mer spennende. Mannen og gutten skjønner at den ene sjåføren er på tur til å dra og skynder seg til hans lastebil, hvor de forsvinner inn mellom julene. Deretter blir skjermen svart og med hvit skrift står det ”4 ½ presenterer”. Etter innledning er det lett å skjønne at disse to utlendingene er på flukt og at de er fattige, man kan også tippe at det er far og sønn.
Hovedhandlingen starter med at de kommer seg inn i Norge ved å sitte under en lastebil. Sønnen må tisse underveis, noe av urinen kommer på faren. Å sitte under en lastebil er både risikabelt og farlig, det viser hvor mye de to er villige å ofre for å komme seg inn i landet. Da de kommer frem er de desto mer møkkete og faren bruker papir fra veska si i et forsøk på å rense guttens ansikt slik at han ser litt mer innbydende ut. Faren vil sende sønnen inn til politistasjonen, han sier til sønnen at han må gå inn siden han er et barn, og at de trolig vil høre mer på ham. Sønnen sier ”ikke gå fra meg, du lovet å ikke gå fra meg”. Men idet faren skal vaske hendene til sønnen, legger han merke til noen fotballkort. Disse vil han at sønnen skal kvitte seg med, siden han mener de vil føre til at de ikke får oppholdstillatelse i landet. De blir uenige og det ender med at faren sier han skal gå ifra sønnen, sønnen sier ”bare gå!”, og faren går. Det tar ikke lange stunden før vi hører ”pappa!” i bakgrunnen. Faren mener fortsatt til sønnen at han må kaste fra seg kortene og sier. ”Hvem er det der?” ”Zinedine Zinedane svarer sønnen. ”Er det Sidane som skal gi oss oppholdstillatelse?” spør faren da. Etter å ha kastet fra seg kortene sier sønnen med et litt offensivt uttrykk i ansiket ”han heter ikke Sidane, han heter Zinedine Zinedane!”, vi skjønner at sønnen virkelig bryr seg om disse fotballkortene, enda et tegn på hvor lite han eier og hvilke småting han setter pris på.
Da faren og sønnen er inne på en tykt befolket t-bane perrong skal faren finne en med samme språk, for å spørre på veien til politistasjonen og lar sønnen stå igjen for seg selv i folkevrimlet til tross for protester fra hans side. Sønnen ber faren på nytt innstendig ”ikke gå fra meg!”. Når faren går får vi et nærbilde av sønnens ansikt, ansiktsuttrykket er såret men det sier også litt ”jeg skal vise ham”. Faren prøver nok allerede å løsrive seg litt fra sønnen her. Det er håndholdt kamera, for å framheve kaos og mye folk. Faren finner en av samme etnisitet som begynner å forklare veien til politistasjonen, men halvveis i forklaringen snur faren seg og ser at sønnen er borte. Akkurat i tide oppdager han sønnen inne på en t-vogn, han skynder seg inn dit. På t-vogna blir de først stående side ved side, uten å si noe. Men da sønnen får blikkontakt med ei jente på samme alder og vil gå bort til henne, gjør faren først et forsøk på å holde ham tilbake, men lar ham gå. Nå tenker vel faren to ting, én: det er bra hvis han finner seg venner i Norge, to: vi må rive oss løs fra hverandre. Da det kommer billettkontrollører på toget, forsikrer faren seg først om at sønnen ikke ser, deretter smyger han seg ut av toget. Kontrollørene sender faren til et rom ved t-banestasjonen hvor han blir spurt spørsmål han ikke skjønner noe av. Sønnen oppdager at faren ikke er på toget og går ut, han blir senere funnet sovende på en benk ved t-banen. Faren bryter plutselig opp og går ut av rommet, han ser på t-bana som kommer kjørende, og vil nok tilbake til sønnen, som han sist forlot på t-bana, deretter blir han fraktet til et asylmottak.
På asylmottaket er det en tolk, her blir faren også stilt spørsmål. Menneskene som stiller ham spørsmål, søker ham opp, men finner ingen opplysninger om ham, de skjønner at han ikke er registrert som norsk statsborger. ”Nei, jeg vil ikke dra ennå, gi meg litt mer tid.”, sier faren. Men det hjelper ikke, de fører ham bort. Før han går ut av døra sender han et blikk bortover gangen i asylet, han ser på sønnen sin, som sitter oppslukt og leker og prater med et annet barn. Sønnen ser faren akkurat idet han går ut døra.
Faren blir ført til bilen, sønnen kommer ut og banker på ruta, han sier ”sa ikke du at vi skulle være her sammen?”. Det er nærbilde av sønnens ansikt som er forvirra og redd, han skjønner ingenting av det som foregår. Politimannen spør ”kjenner du denne gutten”, ”nei, jeg kjenner ikke denne gutten”, svarer faren. Musikk starter, trist strykemusikk, faren ser ikke på sønnen, men vi ser at det gjør ham vondt. Når de starter å kjøre renner det også tårer fra faren, han holdt seg hard så lenge sønnen så på, men nå rant begeret over. Faren tok et meget vanskelig valg, han ofret seg selv, ved å dra tilbake til trange kår i hjemlandet, slik at gutten får muligheten til å bli værende i Norge, og dermed få muligheten til å gå på skole og å få en oppvekst i bedre levevilkår. Sønnen løper etter bilen og roper ”bawke!”, som betyr pappa, flere ganger. Etter å ha løpt en stund finner sønnen farens lue. Det er mye snø og sønnen står igjen på en smal vei omringet av et ensformig flatt snølandskap, noen tre står nakne i horisonten, gutten er forlatt, ensom og hjelpesløs. Sønnen tar hånden ned i luen og finner Zinedine Zinedane fotballkortet der, han sender et lengselsfullt, og såret blikk i retning bilen som har forsvunnet i det fjerne, han klarer nok å skjønne hvorfor faren gjorde som han gjorde, men han klarer nok ikke helt å akseptere det, enda.
Filmen Bawke tar opp meget sentrale og aktuelle temaer som å være på flukt og å havne i vanskelige dilemmaer og å gjøre vanskelige valg. Filmen omhandler forholdet mellom far og sønn, de er nært tilknyttet hverandre. Det er sikkert meget vanskelig for sønnen å forstå hvorfor faren plutselig later som om han ikke gjenkjenner ham, og bare drar ifra ham. Men dette er noe han forhåpentligvis kommer til skjønne, og være takknemmelig for etter hvert.